Rebekkas fremste karaktertrekk 


Hva preger den familiekulturen jeg er en del av? Er det tanken om at "like barn leker best"? Eller tanken om at "den fremmede er en venn jeg enda ikke kjenner"? Hva med menighetskultur, hvis jeg er del av noe sånn?

Lesning

Fortellingen om hvordan Isak og Rebekka "fant hverandre" står i 1. Mos 24. 

Dagens ord: «Se, her står jeg ved vannkilden mens døtrene fra byen kommer for å dra opp vann. La det gå slik at når jeg sier til en jente: Rekk meg krukken din så jeg kan drikke, og hun svarer: Bare drikk, du, og kamelene dine vil jeg også gi å drikke, da er det henne du har valgt ut for din tjener Isak. Slik skal jeg vite at du har vist godhet mot herren min.» (‭1. Mosebok‬ ‭24:13-14‬)

Oppdagelser:

Etter den sterke fortellingen om Abraham og sønnen Isak i kapittel 22 (lytt til tale om den her), hører vi ikke så mye fra Isaks liv. Men vi har beretningen om hvordan han møtte sin kone Rebekka i kapittel 24. 

Vi kan henge oss opp i at Abraham og hans tjener Elieser opptrer som Kirsten Giftekniv, omtrent uten at Isak får ha et eneste ord med i laget. Og ja, ekteskapet mellom de to søskenbarna er arrangert. Det var vanlig på den tiden, og er fortsatt vanlig i mange kulturer. Husk da at det er forskjell på arrangert ekteskap og tvangsekteskap! Rebekka blir i det minste spurt av sin familie om hun har lyst til å dra med tjeneren, Elieser til et ukjent land for å gifte seg med en fetter hun aldri har møtt. Det kan nesten virke som om familien hennes var skeptisk til forslaget. Men hun svarer ja.

Det jeg er mest opptatt av i dag, er en liten, men viktig detalj i utvelgelsen av akkurat Rebekka. Hva måtte til for å være en kvinne som kunne være med i Guds store prosjekt, å bygge Guds eget folk, et folk Gud hadde lovet at alle folkeslag på jorden skulle bli velsignet gjennom? Hvilke egenskaper måtte til?

For gamle Abraham er prioriteringen åpenbar: Isaks kvinne må hentes fra hans egen slekt, fra hjemlandet de en gang dro ut fra. Familiebakgrunnen skulle være hennes fremste fortrinn.  

Abrahams kloke tjener, Elieser, er lydig mot sin herre. Samtidig velger han seg sin egen spesielle tilnærming for å finne den rette. Han ser etter et helt avgjørende karaktertrekk hos Isaks fremtidige kone: Evnen til å vise gjestfrihet og raushet overfor en fullstendig fremmed.  

Rebekka kjenner ikke Elieser og hans bakgrunn når hun treffer ham ved brønnen, og han presenterer ikke sitt ærend før etterpå. Han bare spør om litt vann. Og tegnet han ber om er en gjestfrihet som går utover det helt pliktskyldige: «Bare drikk, du, og kamelene dine vil jeg også gi å drikke». Elieser leter etter en kvinne av Isaks eget folk. Men selve «lakmustesten» er måten hun forholder seg på til fremmede hun IKKE kjenner bakgrunnen til. 

Er det noe tidløst her? Hva fremelsker vi av kvaliteter hos dem vi omgås med, dem vi deler liv og tjeneste med, dem vi bygger familiekultur sammen med, og, ja, dem vi gifter oss med? At de ligner på oss og har samme bakgrunn, samme kultur, samme interesser er ikke uvesentlig.  For Abraham var det helt avgjørende. Vi sier at "like barn leker best". Det å komme fra felles bakgrunn og miljø, kan være viktig for å sikre stabilitet og trygghet, både i vennskap, parforhold og familieliv. Slik vil vi også ofte tenke innenfor et såkalt menighetsliv. Men pass på: Der dette blir de egenskaper hele familiekulturen hviler alene på, bygges det sakte men sikkert murer mot omgivelsene. Det fremmede og de fremmede blir noe farlig som må unngås.  

Slik ønsket ikke den kloke Elieser at Guds folk skulle utvikle seg. Derfor føyde han til en annen karakteregenskap på ønskelista når han så etter kone til Isak: Var hun åpen og raus i møte med fremmede? Den som skal bidra i Guds oppdrag for å velsigne alle folkeslag på jorden, må være en som bryr seg om «de andre», dem vi enda ikke kjenner. 

Gjenskinn

Hva preger den familiekulturen jeg er en del av? Er det tanken om at "like barn leker best"? Eller tanken om at "den fremmede er en venn jeg enda ikke kjenner"? Hva med menighetskultur, hvis jeg er del av noe sånn?

Gjensvar:

Far i himmelen, jeg ber om at den velsignelsen jeg har fått del i sammen med min familie, mitt folk, min menighet, skal flyte videre til fremmede venner jeg enda ikke kjenner. 


(Illustrasjonsbilder: Unsplash.com)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kain og Abel: Misunnelsen utenfor døra

Hva har bibelsyn med sedimentære bergarter og kiasmer å gjøre?

Dina og Sikem: Når ondskapen får kjente ansikter